Heldigvis, er ikke Stockholm-syndromet noe som rask og enkelt slår ned som lyn fra klar i himmel i de beste av oss.
Mange har ikke hørt om denne tilstanden engang, og enda flere har hørt navnet, men aner ikke hva det er snakk om.
Og det er forståelig. For Stockholm-syndromet er ikke akkurat ubredt. Heldigvis.
Wikipedia forklarer Stockholm-syndromet i enkle trekk på denne måtten:
" Stockholm-syndromet beskriver ofre for kidnappinger og bortføringer som over tid utvikler en sympati for sine kidnappere. "
Det kan være omtrent umulg for utenforstående å ta inn over seg, Hvordan kan en offer utvikle sympati for sin kidnapper? Ordet "Stockholm-syndromet" skriver seg tilbake til Stockholm i 1973, hvor raneren Janne Olsson forskanser seg i bank og holder tre bankansatte som gisler. Bankranet er planlagt forsøk på å befri Olssons tidligere cellekompis, Clark Olofsson, og det er dette han setter som krav mot politiet, samt 3 milloner kroner, en bil og fritt leide ut av landet. Under dramaet, som varte i seks dager, får Sveriges radio faktisk prate med et av gislene på telefonen. Hun kan fortelle at det har det veldig bra, til tross for at de er gisler. " Jeg stoler på disse guttene. Det er politiet jeg ikke stoler på" Hun forteller også at hun og en av de andre kvinnelige gislene er villige til å bli Janne Olsson hvis han skulle forlate banken. "Jeg kunne reist hvor som helst i verden med ham. Folk tror vi har det forferdelig her inne, men vi har det faktisk ganske hyggelig. Vi prater sammen, og tidligere idag spilte vi et slag bondesjakk"
Etter seks dager går politiet til aksjon, og driver Olsson og gislene ut med gass. Olsson blir pågrepet, men flere av gislene nekter å vitne mot ham under den påfølgende rettsaken. Etter dette bisarre sirkuset, får Stockholm-syndromet sitt navn og internasjonal oppmerksomhet.
Senere, kan finne flere tilfeller hvor syndromet har slått til.
Det har blitt spekulert i om Natascha Kampusch, som ble kidnappet som ti-åring, og holdt i fangenskap av Wolfgang Priklopil i åtte år, kan ha utviklet en svak for Stockholm-syndromet, da hun i ettertid har uttrykt sympati for sin kidnapper, og flere ganger har tatt ham forsvar.
"Savnet"-plakat, satt opp i forbindelse med Natascha Kampusch' forsvinning.
Jaycee Lee Duggard ble kidnappet av Philip Garrido og hans kone i 1991, da hun var 11 år gammel. Hun ble holdt i fangenskap i deres hjem i atten år. Garrido misbrukte Jaycee seksuellt, og hun fikk flere barn i løpet årene hun bodde i provisorisk telthjem i Garridoenes hage. Da Garrido kom under politiet søkelys etter atten år, og det ble stilt spørsmålstegn ved damen med barna som bodde i deres hjem, fortalt Jaycee selv politiet at hun het Alissa, og at barna var hennes. Garrido fulgte opp med "Alissa" var hans brors kone. Da historien begynte å slå sprekker, "tilsto" Jaycee at hun hadde løyet, og fortalte istedet at hun var en forsmådd og misbrukt kone, som gjemte seg for sin mann i Garridos hjem. Etter mye press, var det Garrido selv som tilsto at han kidnappet Jaycee for atten år siden, holdt henne fanget og misbrukte henne seksuelt. Jaycee bekreftet dette da hun ble konfrontert av politiet, men påsto hele veien at Garrido var "fantastisk person" og at han var flink med barna hennes.
Jaycee Lee Duggard før bortføringen, og hennes kidnapper, Philip Garrido.
Så hva får egentlig et menneske til å utvikle sympati for noen som frarøver dem friheten på en slik måte som overnevnte forhold? Man faller stadig tilbake til at kan være et overlevelsesinstinkt. "If you can't beat them, join them". Det er heller ikke vanskelig å forestille at det kan være vanskelig for et kidnappet barn å ikke binde seg til sin voksne fangevokter, enten det er på godt eller vondt. Andre er kanskje mer utsatt for sydromet, da kidnapperen kan vekke et mors- eller redningsinstinkt. For man ser ofte at Stockholm-syndromet dukker opp i tilfeller hvor kidnapper har en av to særskilte personligheter. En kidnapper med lav sosial intelligens, noe som ofte vekker sympati, eller en kidnapper med evne til manipulasjon i høy grad, som faktisk klarer å overbevise og "hjernevaske" sine ofre. Men uansett sitausjon, så er det vanskelig for oss å forstå hvordan et menneskesinn reagerer i en slik situasjon.
Men man spør seg kanskje om det motsatte aldri skjer? Å joda. Det at kidnappere og gjerningsmenn begynner å føle sympati for sine ofre skjer, om enn skjeldent. Dette kalles Lima-syndromet, og er desverre mer sjeldent, men også mer forståelig.
Kilder: wikipedia.com,Crimelibrary.com
Bilder: Crimelibrary.com
do-while.no
